Artikkel i "Hjemmet" - Fri etter 12 år med alvorlige spiseforstyrrelser
Denne historien handler først om hvordan jeg fikk problemer med spiseforstyrrelser i tenårene, og deretter om hvordan jeg omsider ble fri fra sykdommens grep etter en ukes opphold ved Maharishi Ayur-Veda Helsesenter på Mesnali ved Lillehammer.
Jeg hadde alltid vært glad i mat, men så lenge kroppen fortsatt vokste var jeg likevel slank og fin. Friidretten, som jeg brukte mye tid på, gjorde nok også sitt til at vekten alltid holdt seg godt under gjennomsnittet for høyden min. Hva utseende angikk anså jeg meg selv som ganske gjennomsnittlig, men kroppen min var jeg fornøyd med. Den var slank, atletisk og fin, syntes jeg. Og akkurat det betydde egentlig ganske mye, har jeg forstått når jeg i ettertid har sett tilbake på ungdomstiden. Det var veldig viktig for oss tenåringsjenter å føle at vi var noenlunde tiltrekkende.
Badedrakten fra i fjor.
Den sommeren jeg fylte 16 år var alt såre vel i livet mitt. Så kom vinteren. Jeg var på vei inn i mitt syttende år, men jeg var allerede ganske høy og veksten begynte å roe seg ned. Det vil si at jeg kun vokste omtrent en cm. i høyden den vinteren isteden for de 6 - 8 cm. som jeg hadde vokst hver vinter de siste årene. Men appetitten var fortsatt like god, og det førte selvsagt til at jeg var rundere i formene da våren, sommeren og badesesongen kom. Slik er jo naturens gang. De aller fleste ungjenter opplever en tid med "valpefett" i tenårene, mens hormoner stabiliserer seg og man gjennomgår "forvandlingen" fra jente til kvinne både i kroppen, sjelen og sinnet. Jeg var, som de fleste ungjenter; fanget i den vestlige verdens unaturlige slanke kvinneideal, og så på forvandlingen som pågikk i kroppen min med sterk avsky. Ung og usikker som jeg var, ble jeg livredd ved tanken på å ikke skulle være like slank i år som jeg hadde vært årene før. Der og da (det var i begynnelsen av april måned) foran speilet, ikledd fjorårets badedrakt, mens jeg stirret på en ørliten mave og noen ekstra kilo bak, bestemte jeg meg for å begynne på min første slankekur. Det var hva jeg vil beskrive som et skjebnens øyeblikk. Hadde jeg visst på forhånd hvilke problemer og hjertesorger den beslutningen kom til å føre med seg - mange ganger verre enn litt valpe-fett over baken - ville jeg nok tenk meg om en gang til. Men jeg kunne jo ikke se inn i fremtiden, og visste ingen ting om problemene som ville komme senere på grunn av denne ene beslutningen. Alt jeg så var, at jeg var i ferd med å miste min slanke kropp, som jeg anså som mitt eneste ess som kunne gi meg litt såre tiltrengt selvtillit i samvær med jevnaldrende.
Slankekuren
Jeg var strukturert og organisert og planla min første slankekur med omhu. Og ettersom ukene og månedene gikk ble jeg mer og mer fornøyd, for vektnålen beveget seg jevnt og trutt nedover mot idealvekten som jeg hadde satt for meg selv. I midten av juli var idealvekten nådd, og mine problemer over - trodde jeg. Men det var da problemene begynte. Fra å følge en streng diett i flere måneder skulle jeg nå begynne å spise det jeg hadde lyst på igjen. Det var lettere sagt enn gjort, for jeg greide ikke å stoppe spisingen når magen var behagelig og passe mett. Jeg fortsatte og fortsatte til jeg var stappende mett av både mat og skyldfølelse. Hadde jeg enda greid å kaste opp maten, tenkte jeg. Men det klarte jeg ikke, til tross for at jeg prøvde mange ganger. Så den stakkars magen og fordøyelseskanalen min fikk gjennomgå mer enn hva de kan forventes å skulle tåle gjennom et helt liv.
Naturlig sult og metthetsfølelse forsvant
I min streben etter å følge dietten og bli slank, hadde jeg stengt av de naturlige instinktene som kontrollerer sult- og metthetsfølelse. Og derfor, når slankingen var over og jeg kunne begynne å spise normalt igjen, ble alt bare helt feil, fordi jeg ikke lenger opplevde verken normal sultfølelse eller den normale følelsen av og være mett og tilfreds etter et godt måltid. Samme hvor mye eller lite jeg spiste gikk jeg rundt med et konstant sug etter å putte mat i munnen. Særlig var jeg sugen på kaloririk mat som man legger på seg av.
Det er ikke nødvendig gå i detaljer angående matorgiene som fulgte de neste årene. Men såpass kan jeg si, at det var sykt og vondt og veldig trist og vanskelig. Innimellom orgiene opplevde jeg "gode perioder" med slanking eller ren faste for å kontrollere vekten. Jeg var derfor periodevis småfet, og periodevis ganske slank alt ettersom i hvilken retning spiseforstyrrelsene beveget seg. Det var som å være besatt av krefter man ikke kan kontrollere. Alle tanker dreier seg om mat, og om hvordan man best kan skjule problemet for omgivelsene. Smertene fra en oversprengt mage og overbelastet fordøyelse var vonde nok, men angsten, og selvforakten og selvfornedrelsen som fulgte med var verre. Det gikk så langt at jeg lekte med selvmordstanker, ikke veldig alvorlige og konkrete, men jeg visste at livet ikke kunne fortsette i dette sporet mye lenger. Det ville jeg ikke holde ut.
Samtalen med mamma
Det første vendepunktet kom etter en tårefylt samtale med min mor, hvor jeg omsider la alle kortene på bordet og vedgikk, at jeg hadde mistet kontrollen fullstendig og trengte hjelp. På den tiden var jeg 19 år. Mamma hadde ikke noen umiddelbar løsning å gi meg, men hun sa noe som var veldig viktig. Hun sa at vi sammen skulle lete og lete til vi fant løsningen på problemet. Hun overbeviste meg om at løsningen var der, ett eller annet sted. Og samme hvilke veier det ville føre oss så kom vi til å finne løsningen før eller senere. Etter denne samtalen ble livet litt lettere å leve, selv om spisingen fortsatte like ukontrollert som før. Jeg fant også noe lesestoff om spiseproblemer, og begynte å spørre meg selv om hvorfor dette hadde hendt akkurat meg, og om det kanskje var fordi jeg hadde noe viktig å lære om meg selv?
Det andre vendepunktet
I denne perioden med aktiv søken etter svar lærte jeg teknikken Transcendental Meditasjon. Det ble det andre store vendepunktet på veien mot frigjørelsen fra spisemarerittet. Tyve minutters regelmessig meditasjon morgen og ettermiddag gjorde på kort tid underverker for den lave selvtilliten min, og for den gnagende rastløsheten som hadde plaget meg de siste årene. Problemene var der fortsatt, men jeg var ikke lenger fanget i håpløshet og sorg. Jeg hadde ervervet meg et nytt og mere positivt syn på livet, og bar med meg godt håp om at jeg en dag skulle få et normalt forhold til mat igjen. Noen ganger kunne jeg faktisk stå foran speilet og si til meg selv at kroppen min var OK selv om den ikke var perfekt. Meditasjonen ble en trofast venn, og sakte ble spiseproblemene skjøvet noe i bakgrunnen mens livsgleden vokste litt etter litt. Spiseorgiene fant fortsatt sted, men de var litt mindre intense og skjedde ikke fullt så ofte som før. Når jeg fant meg selv midt oppi det hele kunne jeg faktisk noen ganger le av meg selv, fordi det er jo egentlig litt komisk at man skal være så gal at man regelmessig nesten spiser seg ihjel. Tragikomisk er ordet jeg brukte for å beskrive min situasjon. Så kunne jeg gråte noen tårer over galskapen min, før jeg igjen fant gleden, pakket sammen det som var igjen av godsaker og avsluttet ukens matorgie med et smil om munnen.
Kuropphold på Mesnali
Slik fortsatte livet med gradvis mere glede og gradvis litt mindre intense spiseproblemer, til i slutten av tyveårene. Da kom det virkelige vendepunktet som ble nådestøtet for sykdommen. Jeg dro til Mesnali like ved Lillehammer og gjennomgikk syv dagers kurbehandling på Maharishi Ayurveda Helsesenter. Før selve kuroppholdet på klinikken ble jeg gitt instruksjoner om hvordan jeg skulle utføre en forkur hjemme. Lydig og systematisk fulgte jeg rådene som ble gitt til punkt og prikke. Oppholdet på helsesenteret skulle koste en hel månedslønn, så jeg ville ikke slurve eller gå glipp av noe som helst. Allerede under forkuren begynte jeg å merke litt bedre kontakt med kroppen min. Uten anstrengelser av noe slag spiste jeg mindre mat under måltidene, og la merke til at jeg tenkte mindre på mat mellom måltidene. Dette gjorde meg oppglødd, glad og forventningsfull. Og da jeg vel en uke senere begynte selve behandlingen på klinikken ble det en enestående positiv erfaring fra begynnelse til slutt. Klinikken er drevet av leger, som i tillegg til sin tradisjonelle legeutdanning har tilegnet seg kunnskap om urgamle ayurvediske prinsipper som hovedsakelig går ut på å vekke til live kroppens egen iboende intelligens. I denne prosessen renser kroppen ut avfallsstoffer og gjenoppretter derved balanse, der det tidligere var ubalanse. Selve behandlingen jeg gjennomgikk var omstendelig og tidkrevende, men meget behagelig og avslappende. Det var tydelig at det foregikk forandringer på dypt nivå i kroppen. Et par dager svettet jeg intens og kjente lukten av salmiakk fra kroppen. En annen dag kvittet kroppen seg meg med så mye oppsamlet grums at magen "bulte innover" isteden for utover etterpå.
Total helbredelse.
En uke går fort når man blir behandlet og oppvartet som en dronning på luksushotell. Det viktigste som skjedde i løpet av behandlingstiden på Mesnali var at min naturlige sult- og metthetsfølelse vendte tilbake etter nesten 12 års totalt fravær. Kroppens egen intelligens våknet til live igjen og spiseproblemene som hadde styrt livet mitt så lenge, ble endelig et avsluttet kapittel i livet. Flere år er gått siden jeg dro hjem som et nytt menneske etter dette spesielle kuroppholdet. Men helbredelsen er like solid den dag i dag. Jeg er fortsatt glad i mat, men siden jeg gjennomgikk behandlingsopplegget på Maharishi Ayurveda Helsesenter på Mesnali har jeg vært fullstendig fri for unaturlige spisevaner og vektproblemer av noe slag. Til alle som sliter med lignende problemer, enten det dreier seg om "ulvhunger", som jeg hadde, eller bulimi med regelmessig oppkast, eller anorexia nervosa, kan et behandlingsopphold på Mesnali bli begynnelsen på et bedre liv, der kroppens naturlige intelligens igjen får lov til å bestemme.
Kristin Bakken Naituli
Kristin er doktorgradsstudent og underviser i regnskap og finans ved et av Kenyas statsuniversiteter. Hun er gift med studiekameraten Naituli som er fra Kenya, og sammen har de barna Peter Muambi 5 år, og Kaari Maria 8 år.
